Azovhavet

 sea (en)  Add category

Azovhavet (russisk: Azovskoje More; ukrainsk: Азовське море, Azovske more) er en bukt på nordsiden av Svartehavet, forbundet med det gjennom Kertsj-stredet. I nord grenser Azovhavet mot Ukraina, i øst Russland og i vest mot Krimhalvøya. I vest ligger også den 110 km lange Arabatlandtungen, og innløpet til den sumpete saltsjøen Sjivas, «den rotne sjøen».
I oldtiden var Azovhavet kjent som den Meotiske sjøen (Latin Palus Maeotis). Navnet kan stamme fra det tyrkiske ordet «azak», som betyr «lav», som refererer til beliggenheten. En mer folkelig forklaring på navnet sier at det kommer fra en viss polovtsisk prins som het «Azum» eller «Asuf», og som ble drept mens han forsvarte en av byene i området i 1067. I norrøn mytologi ble Azovhavet kalt Møotiamyra. Det ble omdøpt til Azovhavet etter det mektige krigerfolk, «Aes-folket» (Jernfolket) som bosatte seg på østsiden av Don-elven og kysten av Møotiamyra for ca. 3000 år siden. Aes betydde «jern» på det lokale språket, og Aes-folket var blant de første der som brukte våpen av jern. Det er usikkert hvor de kom fra, i følge enkelte legender var de flyktninger fra Troja etter den trojanske krigen (folket kalles også for Trako-Kimmerer).
Havet er 340 km langt og 135 km bredt og har et areal på 37 555 km² (14 500 mi²). De største elvene som munner ut i Azovhavet er Don (Tanais i oldtiden) og Kuban. Disse elvene sørger for at vannet i Azovhavet har veldig lavt saltinnhold (1,1 %), på enkelte steder nærmest ferskvann. Elvene fører også store mengder mudder ut i havet. Azovhavet er det grunneste havet i verden med en gjennomsnittsdybde på bare 13 m. Der mudderet har samlet seg, som for eksempel i Taganroggulfen, er dybden faktisk under 1 meter. De dominerende strømmene i havet går mot klokkeretningen, og tidevannet varierer med en maksimal forskjell som kan være på over 5 meter. Om vinteren kan store deler av havet være islagt. De viktigste havnebyene i Azovhavet er Berdjansk, Mariupol, Rostov, Taganrog og Jejsk. To kanaler har utløp i havet, Volga-Don-kanalen og en forbindelse med Det kaspiske hav gjennom Manytsj-kanalen.
Azovhavet har mange små øyer og et rikt, viktig fiske. Havområdet er blitt utnyttet for gass og oljeutvinning. Historisk har havet hatt et rikt, variert marint liv med over 80 fiskeslag og 300 typer virvelløse dyr. Mangfoldigheten og bestanden er nå redusert av overfiske og et økende forurensningsnivå.
Walter Pittmans teori daterer syndfloden i Svartehavet og Azovhavet til 5600 f.Kr, og det finnes spor av neolittiske bosettinger på havbunnen i Azovhavet.